Vanligvis er det vanskeligere å fullføre o-løypa enn å få reist fra løpet, men i Tyrkia er mye litt annerledes. Noe skyldes nok at jeg som utlending ikke er helt inne i logistikken på lokale løp, og noe at jeg ikke ville bruke HELE dagen i skogen.
Frokosten på hotellet var satt opp fra klokka seks, og med en times tidsforskjell var kroppen på litt over fem da vi sto opp. Bussen skulle gå fra hotellet halv åtte og bare en halvtime forsinket dro vi av sted. Opp alle de bratte bakkene fra Alanya, men ikke egentlig så mange kilometer. Turen tok en knapp time og vi kom til startstedet et par timer før første start. Jeg hadde starttid 11.02 og etter en kald morgen ble det snart behagelig temperatur. Rett før start leverte vi tingene våre for transport til mål og alt så lovende ut. Årets første konkurranse så ved start ut til å bli en lettløpt affære, men snart dukket torner, steiner og bratte bakker opp. Ble verken enkelt eller lettløpt, bom på to av 16 poster, men et interessant løp og deilig å være ute i skogen.
I mål rett før tolv og da begynte utfordringene. Først må jeg innrømme at jeg dyttet kartet innenfor bukselinningen med det samme jeg løp i mål. Det skulle legges i poser med klubbnavnet på, men mitt hadde jo ”forsvunnet” så ingen så at det ble med meg videre. Jeg hentet klærne min og tenkte å skyndte meg opp til hovedveien for å forsøke å finne transport ned til byen, der Gina ventet med ønske om shopping og bytur.
Vaktene hadde imidlertid beskjed om ikke slippe noen tilbake til start. I teorien kan man da hjelpe de som ikke har startet. Først om halvannen time ville det bli åpnet, informerte han. Jeg vurderte en ”snarvei” opp til veien, men ville ikke ta fram mitt ”ulovlige” kart for å sjekke retningen. Forsøkte å spørre noen arrangører om tillatelse til å gå ut, men fant ingen som snakket noe annet enn tyrkisk. Plutselig fikk jeg se en mann alene i en privatbil, han var klar til å kjøre. Jeg løp bort og insisterte på at han skulle ta meg med opp til hovedveien. Hi-hi. Usikker på hva han forsto, men snart satt jeg i bilen og vi gled vi forbi den strenge vakten, som hadde fortalt at jeg ville bli disket dersom jeg dro tilbake til veien/starten. Jeg stirret i motsatt retning og håpet at han ikke hadde lagt merke til meg – eller klubbnavnet bak på treningsjakka!
Ute ved veien småløp jeg nedover mot noen hus for å komme usett bort fra ”startområdet”! Ute av syne, måtte jeg ta et raskt skifte fra o-dress til mer vanlige klær. Deretter ruslet jeg nedover veien og kom snart forbi en flokk mannfolk på en lite ”te-kafe”. Eller noe pruting, ved hjelp av en lokal tolk, var stedes taxi klar for en tur ned til byen. Bilen var ikke av nyeste merke og han tok med seg sønnen sin før vi kjørte av sted.
Da sjåføren fikk tent sigaretten, satt på tyrkisk musikk og bilen skranglet av sted, fikk jeg virkelig følelsen av landsbygd-Tyrkia slik det var da jeg besøkte landet første gang for omtrent tretti år siden.
Men turen gikk fint, selv om samtalen besto av gjetting fra begge parter og snart dukket det moderne strandhotellet i feriebyen opp og dagen kunne fortsette med shopping og øl i sola på strandpromenaden.
