Backpacker på tur.
Å lande i en ny by i et nytt land, uten å ha hotell, transport og program klart, gir en spesiell følelse. I tiden før mobiltelefoner og internett reiste jeg verden rundt på den måten – og nå kommer følelsen av å være ung tilbake!
Lite bagasje
Alt jeg tror jeg trenger for 10-12 dager finnes i en liten sekk – kjøpt som tilpasset håndbagasjereglene på fly. Vekten blir 10 kilo – fint med tanke på å kunne gå med den, men ikke mye «saker og ting».
Ankomst litt tidlig på dagen er en fordel når man reiser uten bestillinger. På Lufthanse på vei sørover bestemmer jeg meg for at Beograd ikke er et «must» og satser på en liten by bortover mot grensa til Bosnia-Herzegovina.
Bussreise
Valget står ofte mellom buss og tog. Tog kan være behagelig, men ofte relativt seintgående. Etter at jeg har kjøpt en bussbillett rusler jeg innom togstasjonen – og er glad jeg valgte bussen. I ettertid viser det seg forsåvidt at bussene heller ikke kjører fort, men det skyldes i stor grad smale og svingete veger fulle av tungtransport.
Leiebil er sikkert mulig også her, men kontakten med lokalbefolkningen blir ofte bedre på lokale transportmidler og det kan fort bli litt ekstra bekymring å passe på trafikkregler, politi, grensepasseringer og sikker parkering.
Når bussen kommer satser jeg på fordelen av å være eldre (!), dame og helt tydelig utlending – setter meg helt foran i andre etasje på dobbeltdekkeren og får helt rett i at ingen orker å forsøke å forklare meg at jeg sitter på deres plass. Men etterhvert forstår jeg at ingen egentlig bryr seg om de nummererte setene.
Det holder på å mørkne da vi endelig kjører inn mot Uzice. En stund før tar en medpasasjer kontakt. Hun tror jeg kan tysk, men slår selv greit over til engelsk. Hun er student fra Uzice og i tillegg til å fortelle om byen anbefaler hun byens hostal. Alternative er «kommunist-hotellet» fra Tito-tiden som har mange etasjer, men i følge henne er «forferdelig». Hun følger meg til Hostalet og med eget rom, rene bad, felles kjøkken og gratis kaffe er backpacker-følelsen komplett.
I gamledager reiste alle backpackere med Lonely Planet-reisehåndbøker. Kanskje mange gjør det fortsatt, men jeg har «hoppet av» på det området. Har ikke lenger behov for å oppsøke alle de «iktige» severdighetene, men setter heller pris på det lokale dagliglivet. Og så hører jo iphone og Mac med i sekken og alt er derfor ikke helt som før!
Deilig å ikke ha andre bekymringer enn de rent praktiske med å komme videre til neste sted. Og supert å fortsatt mestre å reise ut i verden helt på egenhånd!
