Blant folk flest
Den dominikanske republikk har hvite strender og grønne palmer. Jeg svinger rundt et hjørne og går i retning havet og det perfekte motivet dukker opp med turkis sjø og blå båter. Selve motivet for ferie og idyll. Det tar imidlertid ikke mange minuttene med vandring langs stranden før jeg blir både trist – og litt sint på lokalbefolkningens vegne. Turismen bidrar sikkert til mange arbeidsplasser, men stedene langs havet synes tilrettelagt for «all-inclusive-turister». Store området er innegjerdet og bare de øverste palmetoppene er synlig for oss som er utenfor.
Lokalbefolkningen koster stranda og serverer drinker, mens turister fra USA, Chile og Europa nyter de vakre strendene og det turkise havet.
Bussturer
Tilfeldighetene gjør at jeg havner blant folk flest og ikke blant turistene i den dominikanske republikk. Lite nettilgang og troen på at det ordner seg sikkert, gjorde planleggingen min mangelfull. Men det ordnet seg på et vis.
Allerede på vei ut fra flyplassen havner jeg på «feil» side og før det har jeg booket et hotell uten å sjekke særlig nøye. Med ankomst i døgnets mørkeste timer til en flyplass uten folk, velger jeg å halvsove på ei tralle utenfor en bar til det begynner å lysne. I starten maser taxisjåførene på å få kjøre meg, men jeg har egentlig ikke noe sted å dra. Da morgenen kommer, trenger jeg litt bevegelse for å våkne.
Jeg rusler ut i gata. Ikke langt unna finner jeg morgenkaffe, wifi og flere å spørre. Slik havner jeg i en minibuss med åpen dør på siden, mens de andre passasjerene diskuterer hvor langt jeg burde kjøre med dem. Jeg vet et stedsnavn der jeg har bestilt hotell og holder øye med google-maps på at retningen er nogenlunde. Selv om det kunne være fristene, dropper jeg tanken på å ta opp kamera eller telefon. Etter noe tilvenning, prøver jeg meg med mer «snikfotografering» – og det synes på kvaliteten.
Dette er ikke reisemåten eller bydelene som anbefales turister. Men det hjelper godt å kunne spansk og bidrar til en god trygghetsfølelse.
Backpacking
Jeg hopper av i et stort kryss etter lovnad om at her går det andre busser i «min» retning. Det tar litt tid før en halvstor buss dukker opp med et kjent stedsnavn. Bare å hoppe på og betale en dollar til.
Og slik fortsetter det egentlig. Jeg havner på stedet uten turister. Et hotell mer beregnet på lokale fungerer helt greit. Aircondition og wifi på rommet er i overkant bra. Og når jeg først har sett at det er greit nok å bo enkelt, gå på supermarkedet og snakke med «mannen i gata» er det ikke det minste skummelt lenger.
Jeg liker å gå og med en lett sekk, er det ikke så mange hindringer for å komme litt omkring. Det vekker ikke så mye oppsikt at noen går og når noen snakker til meg et det mest for å spørre om jeg trenger transport. Og nettopp transporten fasinerer meg med stor variasjon i framkomstmidler.
Sånn er livet
Lufta er dårlig av all trafikken og varmen i gatene som mangler den friske brisen fra havet. Motorsyklene dominerer trafikkbildet og sniker seg fram både med og mot kjøreretningen. I kontrast til luksushotellene ved sjøen, er det enkle hus og mange tilsynelatende med en plan om videre påbygging. På mange måter er det pulserende livet, alle folkene som tross alt snakker spansk og de billige små butikkene, mer kjent for meg enn de rikes turistliv. Det minner absolutt om mine første turer til Asia og Sør-Amerika, men med kartfunksjon på telefonen er det uforståelig hvordan jeg egentlig fant fram for tretti-førti år siden. Trafikken, matsalget og det tilsynelatende kaoset som råder på mange områder er antagelig slik det har vært lenge og slik mange av verdens folk fortsatt lever til vanlig.
Det er selvfølgelig et privilegium å både kunne ta en liten lokal minibuss og snakke med de lokale og etterpå slappe av på en fin restaurant på stranda sammen med de andre utlendingene etterpå.
