Guyana, Surinam og Fransk Guyana
På det sør-amerikanske kontinentet manglet jeg bare «de tre små» for å ha vært i alle landene. Etter noen uker i Ecuador bestemte jeg meg derfor for å dra innom Guyana, Surinam og Fransk Guyana på vei nordover igjen. Nordmenn trenger ikke visum, men sjekk nødvendige skjema på forhånd.
Det fungerer fint å reise i disse landene. Folk kan mange europeiske språk og det er bra nok tilbud av både transport og mat. Generelt er det enkle forhold og enkelte steder føles det som å komme «tilbake i tid» til slik sør-amerika var dda jeg kom dit første gang i 1989. Enkelt og litt «uryddig», men med lokal sjarm. Transportmidlene går når de er fulle og man kommer fram hvis alt går bra. Amerikanske dollar fungerer overalt om man ikke får lokal valuta. Europeisk opprinnelse er godt synlig i bygningene enda, mens livsstilen synes mer avslappet enn dagens Europa.
Fransk Guyana
I Fransk Guyana har jeg vært på flyplassen i hovedstaden på min første flytur mot Sør-Amerika i 1989. Denne gangen ble besøket noen timer lenger og med beina på jorda, men noe stempel i passet ble det ikke. Fra Surinam arrangeres det dagsturer der man «sniker» seg inn i landet utenom migrasjonen, men antagelig med myndighetenes velsignelse. Vi var en liten gjeng reisevante turister (to som hadde vært i nesten 200 land og en som skulle gå til både nordpolen og sydpolen dette året). 2-3 timer med bil tok oss til grenseelva og der ventet en elvekano noen hundre meter nedenfor den offisielle grensestasjonen. Å krysse den vanlige grensa betyr mye kø og en regel som gjør at å komme tilbake til Surinam samme dag er vanskelig og krever en betaling på 50 euro. Men kanoen setter oss i land og vi bruker noen timer i den lille byen Saint-Lauret-du-Maroni. Her er det fransk som gjelder og høyrekjøring for bilene. Ikke helt selvstendig stat så vidt jeg forstår, men Euro og kredittkort virker. Markedsdagen er som et utall markeder over hele verden. Mye nyttig for lokalbefolkningen og ikke egentlig noe å kjøpe for en backpacker med liten plass. En cappucino og en croissant på en «fransk» restaurant blir mitt bidrag til den lokale økonomien.
Surinam
Surinam – det midterste av de tre – er tidligere nederlandsk koloni. Her kjører man på venstre side av veien og anekdoten er at den første bilen i landet ble kjøpt fra det britiske nabolandet Guyana. Dermed var rattet på høyre side av bilen og å kjøre på venstre side av veien passet best. Når en først hadde startet slik, har det fortsatt på den måten. Her snakker de fleste nederlandsk, men engelsk går også bra. I vest er det store rismarker og ris er en viktig eksportkilde. Men her er det også olje og det meste av tropiske frukter kan dyrkes. Landet reklamerer med å være det landet i verden med størst dekning av skog – dvs egentlig består det aller meste av Surinam av jungel og i sør grenser det mot Amazonasjungelen i Brasil. I hovedstaden Paramaribo står den gamle trehusbebyggelsen på Unescos verdensarvliste. Deler av byen har selvfølgelig brent ned gjennom årene og det er tydelig at gamle trehus er krevende å vedlikeholde i varmt og fuktig klima, men det har sin sjarm. KLM har direkterute fra Amsterdam til Surinam og det er sikkert et slags potensiale for å bli en turistdestinasjon. Foreløpig er det tilsynelatende få turister, ikke spesielt tilrettelagt og på flyplassen en søndag formiddag er det øde og forlatt før mitt lille propellfly skal ta av.
Guyana
Guyana er det første landet jeg kommer til og som tidligere britisk koloni er stedsnavnene i stor grad engelske og folk er gode i engelsk. Jeg er bare kort innom hovedstaden Georgtown og bruker tiden i en mindre by som antagelig sjelden har besøk av turister. Men det føles helt fint å være her. Jeg finner mat og internett og går omkring i byen uten problemer. Greier å spore opp bilene som kjører fra og til. Det er vanlige personbiler og minibusser som går når de er fulle – og tar med enda flere folk underveis. Fungerer likevel ganske så greit, men lite bagasje er en fordel. Manglende informasjon på nett og litt diffuse rutetider, gjorde at jeg kom bort mot grenseelva mot Surinam litt over ni på morgenen. Det viste deg å være «very too late» som vaktene sa da jeg banket på den lukkede porten inn til grensestasjonen på Guyana-siden. Men de lukket likevel opp, gav meg stempel i passet og ba meg skyndte meg inn på venterommet. Der satt alle folkene som hadde møtt opp seinest klokka 8 som visstnok var regelen. Litt over ti kom ferga inn og etter ytterligere en time var vi klar for avgang. Så selv som sist ankomne, fikk jeg et par timers ventetid. Men i ventehallen traff en en utflyttet surinamer som var tilbake i hjemlandet og fikk sitte på med hans private transport inn til nærmeste by. Jeg plukket også opp hans tips om å snike i køen i migrasjonen og gikk frimodig inn på sjefens kontor i stedet for den lange vanlige køen.
Min tur gikk videre til øyer i Karibien og Den dominikanske republikk.