Stor befolkning i andre land.
Armenia er et lite land (litt større enn Viken og mindre enn Innlandet) og av deres befolkning på 10-11 millioner bor hele 7-8 utenfor landet. Politiske utfordringer både under Sovjet-unionen og i tiden etterpå, har medført at utviklingen ikke har blitt som ønsket. Her er det mye fraflyttet landsbygd og antagelig gode grunner til at mange har søkt lykken i andre land.
Min lille tur til landet skjer en dag med skyfri blå himmel. Ikke noe å si på høstværet denne novemberdagen.
Grensepassering
Grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia er stengt med en pågående konflikt. Men siden jeg er i Tbilisi i Georgia er det både relativt kort til grensen og i følge informasjonen greit å krysse over til Armenia. Det går raskt for de andre i den lille, internasjonale turistgruppa å få stemplet til Armenia, men han som ser på mitt pass nøler veldig. Grunnen er enkel: Jeg har vært i Aserbajdsjan. Det er riktignok over fem år siden, men stemplene står i passet jeg fortsatt bruker. Da er det et lengre skjema han må fylle ut, telefonnummer, bosted i Armenia, hva jeg skal gjøre der etc. Og han anser meg nok ikke som noen stor fare, for etterhvert får jeg hans stempel også.
Hjemmelagd lunsj
Litt i mot mine vanlige «prinsipper» er jeg med på en liten fellestur inn i Armenia – fra nabolandet Georgia. Med kort tid til disposisjon, viste det seg å være det mest praktiske. En fordel ble at vi fikk lunsj hjemme hos en familie. Maten var god og det gav et lite innblikk i boligforhold og inn i smågatene. Forøvrig var turen hovedsakelig lagt opp til å besøke kirker og klostre.
Da jeg fant ut at turene gikk opp og ned langs samme vei, fikk jeg ordnet at jeg droppet det siste kirkebesøket og heller brukte en time i den lille byen Alaverdi. Det ble dagens høydepunkt for min del. Byen var en viktig kobbergruveby i Sovjet-tiden. Så ble unionen oppløst og alt stoppet opp. Til og med taubanen har vogner halvveis over dalen og der har de hengt i mange år. Gruveområdet er forlatt og forfalt. Å gå omkring i denne byen føles å dra 30 år tilbake i tid. Her bor det folk, men det virker som om det ikke har skjedd noe særlig siden landet ble selvstendig. På 80-tallet besøkte jeg Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland og Alaverdi minner i stor grad om hvordan det var i disse landene under Sovjetstyre.
Men kirkene vedlikeholdes i Armenia
Kirkene ligger forøvrig vakkert til i landskapet mellom fjell og dype daler. Unesco har flere av dem på verdensarvlisten og det er sikkert fint. At gamle bygg blir tatt vare på er ikke helt feil, men det er slående kontraster til forfalte bolighus omkring. Det frister neppe befolkningen å komme tilbake til disse stedene der mulighetene til å ta vare på bosteder og eiendommer ikke synes særlig god. Infrastrukturen i grenseområdet synes også å mer bære preg på å ha blitt forlatt da Sovjetunionen falt – og ikke gjort noe med etterpå.
Siden jeg ikke kommer til hovedstaden, Yerevan, på denne turen er det selvfølgelig ikke det jeg ser nødvendigvis representativt for hele Armenia.
Bokstavene i Armenia
Mest interessant synes jeg det er med disse bokstavene. Armenia har, på linje med Georgia, sitt unike alfabet og språk. De to alfabetene kan ved første øyekast se ganske like ut, men nabofolkene kan ikke leses hverandres språk uten å lære det. Felles språk er mer russisk og etterhvert engelsk.
