– Vi trenger flere turister, sier Jelena.
Ved broen over elva Drina treffer jeg Jelene J. som lever av å selge suvenirer til de få turistene. Mehmed Pasha Sokolovic-broen ble bygget i 1577 og står på Unescos verdensarvliste. Visegrad ligger i Bosnia-Hercegovina, nær grensen til Serbia.
Broen er under oppussing og suvernirselgerne må ha salgsbodene sine inne i byen. de fleste slger kjøleskapmagneter med motiv fra broen. Og selvfølgelig noen kopper. Men noen av magnetene skiller seg ut med fargerik sand på sidene og samme bod har også bilder med den fargerike sanden og snart ser jeg også flasker med samme materiale.
Les også: Mer om å reise til Bosnia-Hercegovina
Språkmektige Jelena
Snart dukker en ferm, smilende kvinne opp – og hun snakker flytende engelsk. I tillegg viser det seg at Jelena like gjerne slår over på spansk og forteller at hun også kan italiensk, tysk og enda noen språk.
Jelena er utdannet lærer, men får ikke jobb i Visegrad. Hun har kommet flyttende til området sammen med sin mann fordi hans foreldre fikk kjøpt et hus her. Det betyr at hun mangler bekjentskapene som er nødvendig for å få jobber på den lokale skolen eller innen turistnæringen. Med gode språkferdigheter fungerer hun gjerne som guide og kan også historien til byen. Hennes egen bakgrunn er multikulturell. Hun regner seg som serbisk, men har foreldre med mange ulike nasjonaliteter i sin bakgrunn. Jelena forteller at hun er oppvokst med å akseptere alle folk likt og familien lever nå greit med alle de ulike folkegruppene på Balkan.
Dagliglivet i Visegrad
Men dagliglivet er krevende, spesielt for den som ikke kommer fra lokalområdet. Kun Jelena i familien har greid å skaffe seg noe å leve av. Hun produsere og selger suvernirer. Sanden kommer fra elven og noen av bildene er malt av familien eller folk hun kjenner. Andre av bildene er postkort. Bildet limes på en treplate. Sanden blandes med kvae (eller noe slikt) som gjør at den blir seig og ikke løsner igjen. Det hele selges for mellom 2 og 5 euro, avhengig av størrelsen og hva selgerne har blitt enige om seg imellom. Flaskene er vanlige flasker som hun får fra hotellet. De vaskes og pyntes og får småsteinene limt på. Hun skulle gjerne solgt dem med noe «godt» i, men alkoholsalg er forbudt blant souvenirene. Jelena forteller at de må betale en betydelig avgift til Visegrad kommune for å selge her og hun er spent på om hun kommer til å klare å tjene nok til å betale skatten hver måned.
Jelena viser meg foto av sønnen Stefan – en svært aktiv to-åring som ser cool ut med solbriller og dongeribukse. Siden resten av familien ikke jobber går gutten ikke i barnehage, det blir for dyrt. På skolen starter barna når de blir 6 år og det er 9 års obligatorisk skolegang for tiden.
Hull i gjerdet
Broen renoveres for tiden og derfor er den stengt med et gjerde. Imidlertid forklarte den ansatte på turistkontoret meg hvordan jeg kunne finne hullet i gjerdet som lokalbefolkningen har laget. Av og til er det en vakt på broen, men det er bare å snakke norsk til ham, ler Jelena. – Han pleier å ringe til meg og be meg forklare for turister han stopper at de ikke kan gå der, forklarer hun. Jeg tar det som et klarsignal på at jeg trygt kan gå ut på broen. Det fine med renovasjonen er at den ikke er full av mennesker og ingen vakt dukker opp heller i den varme ettermiddagen på Broen over Drina.