Vann-maraton i Thy nasjonalpark.
På vestkysten av Jylland ligger nasjonalparken Thy. I februar (den 22.i år) arrangeres «Danmarks barskeste terrengløp» som arrangøren selv reklamerer med. Men Danmark er jo flatt og hvor «barskt» kan det egentlig bli?
På forhånd fikk vi riktignok noen hint om at det kunne være vått i løypa og jeg så for meg av det kunne bli vanskelig å holde skoene tørre på hele løpet. Synes ikke som noe problem for en norsk o-løper. Med regnvær om morgenen så det litt mindre lyst ut å skulle holde seg tørr, men fortsatt ved godt mot.
Starten
Etter en halvtime med buss fra målområdet, kom vi til startstedet ved Lodberg fyr.
Der Limfjorden går inn fra havet. Rett før starten samlet arrangøren til litt felles informasjon. Ikke alt like lett å forstå og fortsatt trodde jeg det var en spøk med noe om en «fisker som skulle stå i vannet for å hjelpe til».Strenge formaninger om å holde oss på stien for å unngå klager fra andre i nasjonalparken var imidlertid det viktigste budskapet.
Etter fire minutter og noen få hundre meter kom «sjokket». Da var jeg gjennomvåt og hadde tatt de første svømmetakene. Det var ikke vanndammer vi snakket om, men sjøer! Å greie å følge de høyeste punktene på veien langt der nede i ugjennomsiktig vann, viste seg å være vanskelig. Riktignok forsvant man ikke i dypet når man kom utenfor, men det ble litt snubling og vann til skuldrene før jeg – og de fleste andre – fant ut at løsningen ganske enkelt var å gå rolig og forsøke å holde balansen.
Vel oppe på land igjen etter et par store sjøer i starten og mot første matstasjon etter 7 km begynte å jeg å få varmen igjen. Håpet der verste var over og begynte å se litt lysere på situasjonen. 10 km ble passert på nøyaktig en time og det var akkurat etter planen. Men det kunne selvfølgelig ikke vare. Før 11 km begynte sjøene igjen – denne gangen enda større. Og der sto faktisk en arrangør i vadebukse for å støtte alle over en fordypning midt ute i sjøen!
Innimellom svingte imidlertid stiene seg gjennom sanddynene, plantasjeskogene og etter hvert ut på stranda. Etter halvannen time dukket sola opp også. Varm på beina ble man ikke av sola, men det føltes likevel godt å nå igjen en ekte barfotløper som hadde det verre!
Og at den sterke vinden blåste fra sør mot nord reddet utvilsomt dagen. Med litt godvilje kunne man få følelsen av å bli blåst framover stranda, selv om sanden var tung. Mange matstasjoner med både forskjellig drikke og ulike matbiter var også et stort pluss på Thy Trail Maraton.
Selvfølgelig er Danmark relativt flatt, men ned på stranda, opp i klittene, ned i groper og opp på topper, merkes likevel i lengden. Løypa ble faktisk ganske variert og de lengste sammenhengende strekningene på stranda på et par kilometer.
Små landsbyer, båter på stranda, uendelig rette veier, et lite «fjell» og store jorder med gjerder å hoppe over.
De lengste de to siste mot mål – særlig fordi gps’en for lengst hadde passert 42 der vi trodde mål skulle vært og viste hele 43,5 ved målgang.
Danskene er gode på mat – ikke bare under løpet. Etterpå vanket både suppe og kakebord til alle deltagere. Varm dusj og utveksling av løpserfaringer før fergeavgang nordover om kvelden!
Alt i alt en våt opplevelse, men fint å greie å gjennomføre min andre terrengmaraton – denne gange på under fem timer. (Nr. 10 av 27 damer med 4.51.40 mot den danske vinnerens 4.16.33.) Med brukbar fart på land får man heller godta at teknikken på vading ikke er på topp!