Mitt første – og siste (?) virkelige ultraløp.
Allerede i september 2013 meldte jeg meg på Hoka Highland Fling 2014. Tross alt var det lenge til og på avstand virket ikke 85 kilometer så langt. Løpet følger en av den mye brukte merkede turstien West Highland Way langs Loch Lomond og gjennom nasjonalparken Trossachs. En fin måte å se noe av Skottland på enten du går eller løper – dvs kanskje best å gå!
På tur med Romerike Ultraløperklubb
Turen til Skottland i 2014 var sammen med tretti andre fra klubben RUK-Romerike Ultraløperklubb. Det ble også tid til å se litt av Glasgow mens vi var på tur.
Den 26.april 2014 var for seint å tenke på at jeg burde trent mer, forsøkt å løpe med sekk, planlagt ernæring etc. Og uansett, klokken halv fire om morgenen er det best å ikke tenke for mye, men bare gjøre som planlagt. På med løpetøy, ta med posene som står klare, lett frokost og ut.
Klar til start
Kort taxitur opp til starten ved Milngavie jernbanestasjon. Der er det fortsatt mørkt i fem-tida, men det siger inn folk og startnummer deles ut. Den som vil ha mat og drikke på «matstasjonene» må selv ha pakket sin rasjon og merket med startnummer. Arrangøren kjører dem ut og holder vann. Det har ikke manglet på gode råd om sko, klær og mat og jeg har for lenge siden gitt opp å følge alle tipsene fra de erfarne løperne og bestemt meg for å skaffe meg mine egne erfaringer. Derfor blir det de «gamle» joggeskoene som ikke er spesialprodusert for verken veier eller terreng, o-buksa som fungerer som løpebukse hele året og ny treningsjakke fra RUK. Vann i drikkesekken og litt «nødutstyr».
Milngravie på West Highland Way
Vi starter når det holder på å lysne klokken seks. Etter en kort informasjon og nedtelling, drar 6-700 løpere ut på West Highland Walk-stien ved Milngravie utenfor Glasgow. Der jeg hadde tenkt å flyte lett av sted i mengden av løpere, kjennes det tungt ut bortover slettene fra start og enda tyngre når de første små bakkene kommer. West Highland Walk er en populær tursti på 8 etapper fra Milngravie til Fort William på vestsiden av Skottland. Den er godt merket og konkurranseløpet dekker bare de fire første etappene. De første tjue km går gjennom flate jordbruksområder. Deretter begynner de bratteste stigningene på strekningen. Strømmen av løpere som vil forbi mer synes uendelig, men heldigvis er stien bred og det er plass til alle. Motivasjonen er synkende for hver gang en tilsynelatende vanlig mosjonist fyker forbi og det føles som jeg står omtrent stille.
Langs Loch Lomond
Med værmeldinger som truet med en del regn, var oppholdsværet en positiv overraskelse. Etter mye slit oppover, kommer det et lite lyspunkt på toppen av bakkene. Plutselig letter skyene og Loch Lomond kommer til syne – betyr både utforbakker i vente og flott utsikt! Nede ved sjøen venter første selvlagde matpakken etter tretti kilometer. Noen løpere tar seg tid til en hvil, mens andre fyker rast videre. Det første stykket nordover langs sjøen er en bred sti mellom vegen og sjøkanten. Her kan det være en nytelse å går eller løpe.
40 km er en liten milepel – jeg passerer på nøyaktig 5 timer. Litt før 45 km er det ny matstasjon. Knær, hofter, ankler – alt er egentlig vondt og beina liker ikke å bli flyttet på lenger. Sekken er for tung og maten vond. Tanken om å bryte er fristende, men jeg klarer å forandre den til «bedre å fullføre denne gangen – da trenger jeg aldri mer å gjøre dette igjen». Ett ultraløp får holde i livet og da er det tross alt bare fire mil igjen! Trøsten er at det er lov å gå.
Stien langs sjøen blir stadig mer krevende, opp og ned og smalere og smalere. I en lang motbakke får jeg dagens første oppmuntring. To av klubbens herreløpere som «spurtet» forbi 10-15 kilometer tidligere kommer til syne og jeg tar faktisk innpå.
Når stien blir nesten uframkommelig for mange, kommer o-løper erfaringen til nytte. Jeg kan smyge meg fram mellom steinene litt raskere enn mange andre og ved 60 km begynner jeg å løpe forbi andre. De siste 2-3 milene blir kanskje ikke lette, men jeg orker å løpe både utfor og på sletter og til og med noen små motbakker. Det gir stor inspirasjon å stadig ta igjen nye løpere og ikke minst følge nedtellingen av kilometer. Loch Lomond legges bak oss og landbruksområdene tar over.
Gjentagelse?
I kveldingen er 85 kilometer unnagjort, med sekkepiper og rød løper går jeg i mål i Tyndrum på 12 timer og 15 minutter. (Plass 335 av alle og omkring femti damer foran på lista).
Å gå turen i sommervær og rolig tempo, frister ihvertall. Å løpe et 50miles løp til får tiden vise om blir mulig.