Landet jeg knapt visste noe om.
Tajikistan eller Tadsjikistan på norsk, er et av disse tidligere Sovjetlandene som jeg knapt har visst navnet på. Styresettet er ikke særlig demokratisk med den samme presidenten de siste tretti årene og et relativt nært forhold til Russland. Med grense mot Afganistan og Kina føles det utvilsom som «langt hjemmefra».
Reise og grensepassering
På nett finner jeg mye informasjon om visumproblemer til Tadsjikistan og treffer en person som har ventet lenge på visum. Litt usikker er jeg derfor når jeg tar bussen den drøye timen fra Samarkand og opp (bort) til grensen mellom Uzbekistan og Tadsjikistan. Denne har vært stengt i perioder og visumfriheten for europeere er ny fra i fjor.
Men på grensa er det bare smil, noen få ord på engelsk og på omkring ti minutter er jeg stemplet ut av Uzbekistan og inn i Tadsjikistan. Utenfor porten venter det taxisjåfører som heller ikke er så pågående som forventet. De samler sammen tre damer (meg inkludert) og et barn og snart er vi på vei de omkring 20 kilometerene til den lille grensebyen Pandjakent. 20 kroner er kanskje mer enn de lokale betaler, men jeg orker ikke bruke energi på å prute det ned et par kroner. Skal tross alt bruke opp de omkring 100,- jeg har vekslet – og enkelt nok er en norsk krone omtrent det samme som en somoni. Det viser seg imidlertid at visa-kort ikke kan brukes (slik det kan i nabolandene), men hotellet er happy for å få amerikanske dollar.
Presidenten følger med
På mange av bygningene i byen er det bilde av en dresskledd mann. Antagelig presidenten som visstnok blir stadig mer eneveldig. Han ble valgt første gang i 1994 og representerer «Folkets demokratiske parti i Tadsjikistan». Høres fint ut. Dessverre er mine kunnskaper i tadsjikisk og russisk alt for dårlige til å snakke med noen om politikk – og forsåvidt alt mulig annet også.
Severdigheter – eller ikke
Bazaren er oppgitt til å være byens største severdighet. Den er omtrent som alle andre markeder over store deler av verden. I forhold til hovedstadene og storbyene jeg har vært i tidligere på turen, er Pandjakent en liten landsby. Hvorvidt det er det eller at hele landet er mer fattigslig, vet jeg ikke. Men i de gruslagte «bakgatene» er det små hus og enkle forhold. Jeg rusler gjennom en delvis gjenvokst gravplass og ned til brua med treplanker som krysser elva. Litt lenger borte ser jeg fjellene.
