Parque Metropolitano.
Favorittstedet i Quito er uten tvil Parque Metropolitano Guanguiltagua, ”min” skog i Ecuador. Her på 3000 moh kan man nyte utsikten mot snøfjellene i Andes, jogge på vakre stier i eukalyptusskogen, utforske ravinedaler eller kose seg med nypresset juice.
Første gang jeg kom til Quito i 1989 la jeg merke til skogområdet rett i kanten på byen. Quito er lang og smal og derfor ligger den skogkledde åsen bare noen kvartaler fra shoppingsentre og fotballstadion. Den gang gikk jeg bare innover i skogen der gatene sluttet. Skogen viste seg å være et utmarksområde med noen få fattige fastboende. De var tydelig vaktpersonell på antenneanlegg og fikk holde litt husdyr for å overleve. Helt innerst lå en liten bosetting og på toppen det store vannanlegget til Quito (det eneste på den tiden). Da jeg senere fortalte lokale venner at jeg hadde løpt i denne skogen, var alle enige om at det var svært farlig og ikke å anbefale. Jeg var imidlertid i området mange ganger og opplevde ikke annet enn fine joggeturer, noen ruiner og noen kuer som beitet – og selvfølgelig de sinte hundene som fantes overalt.
LES OGSÅ: Mer om å besøke Quito.
Parken laget i 1992
Omkring 1992 var jeg så heldig å få kjøpt en leilighet rett ved hovedveien inn i skogen og samtidig valgte Quitos borgermester å ekspropiere hele skogen til parkformål. Fra da av begynte utviklingen. Skogen fikk navnet Parque Metropolitano og noen få som hadde fått tillatelse til å bygge bolig på et regulert område ble kastet ut. Det ble noe vakthold ved innkjøringen og etter hvert parkeringsplasser og lekestativer. I begynnelsen var det få som brukte parken. En periode gikk det rutebuss opp i helgene for å få folk til å komme. De lange bakkene opp til 3000 moh er tunge også for lokalbefolkningen.
Men med årene har mange fått privatbil og parken er nå et svært mye brukt område. Tidlig på morgenen kommer joggere og syklister for å trene før jobb. Og i helgene alle barnefamiliene som vil ut i naturen.
Turistinformasjon fra Quito (spansk)
Ecuador har samtidig hatt en enorm utvikling materielt og en befolkning som tidligere måtte ta bussen og hadde nok med å jobbe for å overleve, har nå både fått bil og tid til fritidsaktiviteter. Mange har fått øynene opp for friluftsliv og trening og etter hvert har byen også anlagt flere andre store parker. Den siste på det store området til den gamle flyplassen sentralt i byen.
Quitos vannanlegg
Vannanlegget ligger fortsatt på toppen av Parque Metropolitano . Dit pumpes vann fra en sjø på den andre siden av fjellene og fordeles utover til byen.
Det er et utall stier fra enkle tråkk til brede grusveier og med ulike runder merket for den som vil følge ei løype. Her er baner for ballspill, lekeplasser, treningsstativer, hundetreningsløype og grillplasser til utlån. En gang inviterte man kunstnere til å lage sin installasjoner i parken og noen av disse er fortsatt vedlikeholdt og særpregede. Det er selvfølgelig benker med utsikt til noen av de snøkledde toppene i Andesfjellene og kiosk med salg av ferskpresset juice.
Fra å være en skummel utkant for folk flest, har det nå blitt både trygt og mye brukt. Men selv om det enkelte ganger er fullt på parkeringen, finnes det mange stier i utkanten hvor man kan løpe helt alene. Opp og ned i ravinedalene med opprinnelig skog, over de store slettene med eukalyptusskog, men aldri langt unna utsikten mot byen, mot dalen på østsiden eller Pichincha-vulkanen og de høye snøfjellene.
