Venting og kø-ståing.
Kanskje ikke verdens mest interessante jobb, men i Ecuador er det mulig å jobbe som kø-ståer. Og skal man få ordnet ting og tang, kommer man ikke utenom å ta denne jobben selv også av og til.
I en flott by med mange nye biler og supermoderne shoppingsentre, er det lett å bli villedet til å tro at alt fungerer så mye bedre enn før. Den illusjonen glapp da jeg etter noen dager måtte begynne med ”business” og forholde meg til bankene, kommuneadministrasjonen og televerket.
Kan bli nokså frustrerende av og til – og nettopp derfor kan de som har råd, få andre til å stå i kø for seg, og så enten sende fullmakt med kø-ståerne slik at han ordner alt, eller ganske enkelt stikke ned selv når ”turno” nærmer seg. Mobiltelefonenen er gode å ha slik. En annen løsning er å gå innom i køen og sikre seg en plass – og så si ifra (spørre) den som står bak eller foran om å ”holde av plass”. Da kan man selv stikke ut og gjøre andre ærend og så rusle tilbake der man hadde holdt av – forhåpentligvis mye lengre fram
Kommunen:
1.kø – for å bli tildelt en kølapp til neste kø – luke 5
2.kø – for å bli bedt om å kjøpe et skjema og ta en kopi
3.kø – for å kjøpe skjema
4.kø – for å få ny kølapp til luke 5
5.kø – etter evigheter framme i luke 5 på nytt, med skjemaet. Beskjed om å fylle det ut, ordne noen kopier og kjøpe en mappe for å levere alt samlet.
6.kø – kjøpe mappe i bokhandel, kort kø
7.kø – kø for å få tildelt kølapp til luke 5
8.kø – omtrent fem timer etter først start – framme i luke 5 for tredje gang. Supert – papirene kan leveres – og saken er klar om en måneds tid! (Men man slipper å sitte å vente imens) – og kanskje er det bare to køer når det skal hentes igjen!
Og ikke noe leilighetssalg i denne omgang. En måned ble for lenge å vente.
Banken:
Jeg: skulle ha ordnet pinkoden på bankkortet mitt. Han som har det er snart ledig.
Ansatt: Bare sitt ned og vent så blir du betjent
… etter ti min og ingen antydning til at de to bak skrivebordene betjener noen
Jeg: Kan jeg få ny pin?
Ansatt: Nei – det er ikke her. Gå i køen der borte
….. Ny kø
Jeg: Kan jeg få ny pin til kortet mitt
Ansatt: Nei – det er umulig. Kun den som kom til mobilen er gyldig
Jeg: Men vi er i utlandet og får ikke SMS.
Ansatt: Nei – det går ikke å sende til utlandet. Da må du ha nytt kort – og få ny pin
Jeg: Ok. Kan jeg da få be om det.
Ansatt: Nei – det går ikke. Det må underskrives av Anne…. (som befinner seg i Norge).
Jeg: Men jeg er også kontoeier, kan ikke jeg gjøre det.
Ansatt: Nei – hun står først og da må hun gjøre det.
Jeg: Kan jeg bare ta ut noen penger her da.
Ansatt: Selvfølgelig – men det er den andre køen.
…
Etter en times tid – bare å gi opp! Ikke noe pin. Og ny kø med 30 personer foran for å få hentet litt kontanter fra min egen konto.
Televerket:
Så vidt jeg kommer innenfor døra i det relativt fulle lokalet. Først en kø med omkring 20 personer – også bare for å bli tildelt en ny kø-lapp. Ser ikke helt håpløst ut – jeg får A230 og hører de rope opp A 206 – ”bare 23” imellom, fem min på hver gir… en drøy time.
Men – så bra var det selvfølgelig ikke. For her er det ikke bare A, men også L og flere andre bokstaver og tilsynelatende tilfeldig blandet slik at det viser seg å kunne gå evigheter mellom hver A som ropes opp.
Heldigvis – gratis trådløst nett på televerket – jo det har gått litt framover! Tida går fortere med norske aviser på iphonen.
Endelig min tur:
Jeg: Skulle gjerne hatt internett på den vanlige telefonlinjen i leiligheten
Ansatt: Ikke noe problem. Trådløst nett for 20 dollar i måneden hvis du eier ei telefonlinje – du kan få det i morgen
Jeg: Flott. Jeg har nummer 2254567
Ansatt: Bare gi meg cedulaen din (id-kortet)
Jeg: Jeg har bare pass. Er ikke bosatt her lenger og er fratatt cedulaen.
Ansatt: Da er det vanskelig
Jeg: Men det er jo min telefonlinje. Se her mitt navn på det nummeret.
Han blir lenge borte…..
Ansatt: Dessverre umulig.
Jeg: Kan det løses ved å føre over linjen til min datter som har cedula.
Ansatt: Selvfølgelig – det går fint. Men begge to må møte opp her personlig og samtidig….
Ups – hun er i Australia så det går også litt dårlig.
Ingen internett heller.
Det norske konsulatet (et lokalt advokatkontor)
Her er det ikke antall mennesker som er utfordringen. Døren lukkes opp, åpningstiden fra 9.-12.30 og jeg tusler inn. Sekretæren, som jeg har hilst på før, nikker vennlig og sier – sett deg ned så skal jeg hjelpe deg straks. Selv snakker hun i telefonen og jeg forstår raskt at det er en privat samtale – om løst og fast og shopping og familiære ting.
Konsulen og hjelperen hans er tydeligvis ikke på kontoret og hvem kan da bry seg om en stakkars nordmann når mor eller en venninne er på tråden. Først etter tjue minutter er hun ferdig og smiler så blidt ”hva kan jeg hjelpe deg med”.
Anbefalingen er enkel: Mye tålmodighet er nødvendig for å få utrettet noe (eller egentlig nesten ingenting) i Ecuador fortsatt.
Men gode historier blir det jo.