Bishkek i Kirgisistan er et sted jeg knapt visste noe om. Grensekryssingen var enkel og selv om felles språk mangler var det slett ikke vanskelig å reise hit. Lett blanding av monumentale bygg, statuer, brede avenidaer og imponerende parkanlegg, tivoli og lokale salgsboder.
Med o-løp som skal fullføres først og tog videre som bare går tre dager hver uke, rekker jeg en snartur til Kirgisistan. Det viser seg å være enkelt og greit og absolutt verd avstikkeren. Selvfølgelig burde jeg vært der mye lenger for å virkelig se landet. Men to dager er bedre enn ingenting.
Reise og grense
Fra Almaty går det 5-6 busser hver dag til Bishkek. Standarden på bussene er helt vanlig. Nummererte seter, kan kjøpe billett i luken på stasjonen og den blir ikke helt full. Fra Almaty kjører vi et par timer før sjåføren legger inn en kaffepause. Landskapet utenfor storbyen er øde, med store sletter med noen åser. Noen sauer beiter i det uttørkede gresset og et par hesteflokker løper omkring.
Når vi kommer til grensa må alle ut av bussen og ta med seg sin bagasje. Vi følger en inngjerdet gang til Kasakhstan sin grensestasjon. Videre over elva som markerer landegrensen og til Kirgisistan sin kontroll. Med minner om grensepasseringer i gamle Øst-Europa fryktet jeg en uendelig reise her i grenseland. Men dette gled omtrent som en passkontroll på Gardermoen. På den andre siden kommer bussen snart kjørende. På mange måter er det praktisk at den samme bussen også krysser grensa. Men vil man komme raskere inn til byen kan man ta en taxi. Tilbudene mangler ikke. Veksling fra Kasakhstanske Tenge (eller Euro eller Dollar eller…) til Kirgisitanske som (com) gjøres også enkelt på grensa. Jeg skal være kort tid og trenger ikke mye. At kursen kan være bedre andre steder gjør lite utslag.
Trafikken er tett innover mot hovedstaden, men litt over fem timer etter starten kommer jeg fram til Bishkek.
Hovedstaden Bishkek
Bishkek er hovedstaden og den byen i Kirgisistan som ligger nærmest Almaty. Jeg valgte den på grunn av enkel logistikk, mer enn store severdigheter. Her er det riktignok store plasser og imponerende byggverk og en kjent moske jeg velger bort til fordel for parkene. Kartet jeg får på hotellet har avmerket statuer, restauranter og hoteller. Jeg går derfor etter monumentene og plutselig dukker Lenin opp til og med. Mellom de brede gatene, med høstfargede løvtrær og mange store parker, er det også små butikker, selgere på gaten og folk som antagelig bare driver sine daglige sysler. Her ventes det på grønn mann i alle lyskryss (med synlig nedtelling) og knapt noen tuter selv om det er mange biler.
Jeg mister kontrollen på vekslingskurser og prisnivå, men de omkring 100 norske kronene jeg vekslet på grensa gir meg både middag i ei lokal «kantine», drikke og småting og billett til bussturen tilbake til Almaty. Konklusjonen er enkel: Billig. Hotellet og fine restauranter tar kort selvfølgelig.
Andre «Stanland» som også kunne besøkes: Kashakstan, Tadsjikistan og Usbekistan.