Nye o-land – Det skal ikke være lett.
En smule uklart om helga mer ble en parodi på o-løp enn et virkelig o-løp. Men løpe gjorde vi, kart brukte vi og begge deler i et for meg nytt land: Albania, nærmere bestemt ved hovedstaden Tirana. Dermed ble vel «målet» for en langweekend innfridd.
Siste helg i april var dedikert «orientering og besøk i et nytt land» og Albania var valgt som litt eksotisk å besøke, selv om det nå er åpnet for turisme og ikke krever visum for nordmenn. Før jeg fant innbydelsen til 3-dagers løpet, hadde jeg aldri hørt om orientering i landet, men heller ikke fulgt med på utviklingen her. Med god erfaring fra Egypt som også er et nytt o-land, meldte jeg meg på og regnet med at det ville være en viss størrelse på løpet. Tross alt 3 dagers også, og «internasjonalt».
Rett før avreise kom en mail fra arrangøren om at det ville bli litt «personlig service» ettersom det ikke var så mange deltagere. Men for å løpe o-løp har det ikke umiddelbart noen betydning hvor mange andre som er med og når jeg leter opp lokale løp forventer jeg ikke at alt er profesjonelt heller.
Det ble utvilsomt tre interessante og innholdsrike dager som kan oppsummeres på ulike måter – alt fra «katastrofalt dårlig» til «svært interessant».
Kart og terreng i Albania
Orienteringen besto av tre svært ulike kart og terreng. Et sprintløp i en eldre bydel av Tirana. Trange gater og bakgårder perfekt for sprintorientering. Et løp i nasjonalparken Dajti som ligger på fjellet høyt ovenfor Tirana. En lang taubane tok oss opp til løpsområdet og hadde vi ikke forsvunnet inn i tåken, ville utsikten vært upåklagelig. Terrenget var preget av å være gammelt militært område med bunkere spredt utover, men fin bunn og brukbart kart. Langdistansen ble avholdt ute ved Adriaterhavet. Med sol og god temperatur, ble dette en nydelig dag. Den første delen av løypa gikk inne på et åpent og kupert beiteområder, mens vi tilslutt løp ut på en smal odde utover i havet. Med bratte kanter og tett tornekratt ble det en spesiell opplevelse.
«O-landet Albania»
Men… og det er et men. Albania har knapt noen o-løpere, med et hederlig unntak for en ung gutt og ei utenlands dame. Disse to sto i grunnen bak det meste og la i hvertfall ned stor arbeidsinnsats. Om postene ble stjålet av forbipasserende eller aldri hengt ut, fikk vi ikke helt klarhet i og snart forventet vi ikke å finne dem alle heller. Kartene var ikke ferdige på forhånd og vi ventet en times tid – eller to – på starten hver dag. Men transport til løpene fikk vi og det varslede regnet kom ikke før løpene var ferdige. Resultater gir neppe noen mening (hvis de noen gang kommer), men hva gjør vel det. Vi fikk god tid til å bli kjent – vi som deltok – fra litt forskjellige land: Belgia, Østerrike, Norge og Sverige og noen flere. Kjedelig ble det ikke!
