En av mine aller fineste turer!
Jeg ser ingen grunn til å gå på beina i Karasjok. Der har jeg allerede tilbrakt mange timer på ski. Riktignok litt før selve «prosjektet» startet, men et av høydepunktene i «turer i Norge». En tur tilbake i Finnmark i 2020 gav også sommerbilder og en smak av vidda på sommeren.
Vi startet i Alta og det var rett etter påske. Etter en kjøretur opp på fjellet tok vi skiene fatt og gikk innover vidda. Det var bare å følge Scootersporene og solen skinte på snøhvite vidder. Ved Mollisjok var vi alt inne i Karasjok, Norges nest største kommune i areal etter nabokommunen Kautokeino. Herfra gikk vi en dag rett ut mot hovedveien mellom Kautokeino og Karasjok.
Finne flyten!
Og så kom dagen som jeg minnes med den største glede. Vi fulgte elva i retning av Karasjok sentrum under mottoet «finne flyten». Det var dagen da jeg virkelig lærte å skøyte på ski. Smurtning var helt unødvendig og scooterene hadde kjørt opp et godt «spor». Ville vi ha enda bedre flyt gikk vi utenom og fant skare. Elva hadde riktignok begynt å merkes av våren, men bare noen små åpninger kunne sees og lett styres utenom i starten. Vi gled og gled og flyten var perfekt. Det føltes som om kreftene aldri ville ta slutt. Etter over tretti kilometer og stadig nærmere Karasjok, ble imidertid våren stadig mer merkbar og tilslutt måtte vi innse at sikkerheten var viktigst og komme oss inn på land. En fantastisk skitur tok slutt her noen kilometer vest for Karasjok.
Joik i bilen.
Men dagen var ikke slutt og vi måtte tross alt komme oss inn til hotellet i byen. Vi stilte oss opp ved veien med sekk og ski, men snart ble vi plukket opp av en ung mann alene i en bil. På veien innover syntes han at vi som «søringer» fortjente en joik og satte igang med det. Før han satte oss av ved hotellet tok han også en stopp ved Sametinget. En nydelig skiturdag ble avsluttet med lokal kultur. Bedre blir det neppe.