Land eller ikke land?
Jeg bare måtte. Å være så nær en landegrense gjorde det alt for fristende å krysse den. Mangel på busser og at jeg forbinder landet Kosovo med krig og uro, er ikke nok til å hindre en liten tur.
Historie
Kosovo er kanskje mest kjent i Norge for Kosovokrigen og innsatsen av norske militære. Landet erklærte seg uavhengig av Serbia i 2008, etter lang tid med uro og krig. Uavhengigheten er anerkjent av 108 land i verden, men ikke av Serbia. De siste årene har det kommet til en slags enighet om et «samliv».
På Serbiske kart er grensen mot Kosovo stiplet – noe som nettopp antyder at det er noe uklart. Og på UD’s reiserådsider står det:
Serbiske myndigheter anerkjenner ikke grenseovergangene i Kosovo som internasjonale grenser. Utenlandske borgere har blitt nektet inngang i Serbia hvis de har hatt stempler fra Kosovo i passet.
Men så lenge man reiser inn og ut på samme grensestasjon, skal det være greit – og jeg satser uansett på den løsningen.
Haiking
Med hotell høyt oppe i nasjonalparken Kopaonik, er det drøyt 20 kilometer ned til hovedveien som går inn i Kosovo.Bussforbindelsene er begrenset til utpå ettermiddagen og jeg ønsker å komme igang med turen fra morgenen av. Taxiene jeg hadde sett dagen før, glimrer med sitt fravær i halv ni tiden og valget synes å stå mellom å ta beina fatt nedover eller vente på taxi eller buss som jeg ikke vet når kommer. Imidlertid kommer det en liten bil nesten før jeg begynner spaserturen og jeg våger meg på en forsiktig «haike»-vinking. Bilen stopper og snart er jeg på vei nedover i en gammel bil. Mannen kjører forsiktig og er knapt over 40 – men det er raskere enn å gå og med tusen meter høydeforskjell og mange bratte svinger er det greit slik. Jeg har pugget noen stedsnavn og selv om uttalen tydeligvis er feil, forstår han hvor jeg skal. Etter en halvtime står jeg på hovedveien rett ved grensestasjonen.
Politiet
Etter grensepassering og buss sørover kommer jeg til byen Leopsavic. Tilfeldig valgt som ikke for langt å reise, men litt stor for å kunne gli anonymt inn. det var ihvertfall planen. Men jeg har ikke vært i byen fem minutter engang før jeg blir stoppet av politiet. De snakker noe jeg ikke forstår (serbisk, albansk?), men ordet «dokument» oppfatter jeg. Passdetaljene skrives nøye opp på et offisielt ark (ser det ut til) og de sier noe om «foto» og «reporter». Jeg går med kameraet framme og tok et bilde av flaggene utenfor et formelt utseende bygg. Kanskje det vekket deres oppmerksomhet. Men jeg sier «turista» og «Kopaonik» og det virker som de liker. Snart får jeg gå videre på egenhånd.
Leposavic
Leposavic viser seg å være en grei liten by. En ortodoks kirke skiller seg ut og er byens severdighet. Ser et stort bygg (kloster/kirke el.l.) oppe på en fjelltopp også, men veien oppover virker litt øde så jeg tar ikke sjansen på å gå opp. Satser istedet på cola og pizza – typisk mat for området!
Tilbake
Hotell og o-løp venter i nasjonalparken, så jeg tar veien tilbake til Serbia. Bussen mellom Pristina og Beograd, tar meg til grensa. Her studeres og stemples passet både på Kosovisk og Serbisk side – og etter noen stempler, kan jeg bekrefte at ut og inn på samme grensestasjon ihvertfall ikke er noe stort problem.
Da gjenstår bare tusen høydemeter og 25 km opp til hotellet. Denne gangen trenger jeg ikke å haike engang. En bil stopper mens jeg vurderer om jeg skal vente på en buss eller prøve å finne en taxi i nærmeste landsby. Yngre mann, finere bil og høyere fart – snart er jeg «hjemme»i Kopaonik.
Turen ble gjennomført i 2015. Var også innom Kosovo i 2016. Innlegget litt oppdatert i 2023.