Mulig å gå seg vill i reinlaven!
Nesten hvitt som snø og en tydelig sti oppover skråningen. det er fasinerende med den myke mosen (eller lav eller hva det er). Føttene synker langt ned – som i snø – når jeg går utenfor stien.
Der stien tar slutt fortsetter jeg oppover – og litt nedover. Plutselig er lyden fra de få bilene på veien mellom Østerdalen og Folldal forsvunnet og det er bare småtopper med trær og hvit lav så langt jeg kan se. Sporene jeg trodde jeg lagde har mosen effektivt dyttet igjen. Selv om ATW er langer spor og det i begynnelsen hadde gått mange nok folk og fe til at det var en tydelig sti, er et lite menneske tydeligvis ikke nok til å sette spor. I snøen ville jeg bare kunne følge sporet tilbake, men her ser jeg dem likevel ikke.
Nå er ikke turen lenger enn at jeg har en viss peiling på retningene. Og en større vei som gikk oppover skråningen ved parkeringene føles som en god buffer selv om jeg ikke nøyaktig vet hvor den går. En smartelefon ville vært til hjelp for å finne retningene, men orienteringssansen viser seg å være bra nok til etterhvert å få øye på hovedveien igjen.
