Fottur på snøføre til Trondheims tak.
Utsikten over byen og fjorden i Trondheim ble ikke helt som den kunne vært, men skikkelig turterreng rett utenfor en av Norges store byer understreker at vi bor i et et fantastisk turland.
Januardagen er overskyet, men yr.no melder om sol utpå dagen. Et tynt lag med nysnø har lagt seg oppå skaren og isen fra tidligere. Forholdene for en langtur i marka er fine, selv om det ikke er skiføre.
Inspirert av turistforeningens opplegg med oppfordring om å besøke høyeste topp i alle kommunene i Sør-Trøndelag, legger vi i vei mot Storheia i Trondheim. Storheia er 565 moh. Med bil opp til parkeringsplassene på Byåsen blir stigningen på selve turen bare et par hundre meter.
Grønnlia og Elgset – hytter langs veien!
Vi tar stier og småveier innover. Med litt is under, er det litt glatt der mange har gått tidligere på vinteren. Vi passerer Grønnlia—hytta og like etterpå stiger stien brattere oppover. Snøen er litt dypere og vi greier ikke å følge stien hele veien. Med litt hjelp fra gps og med sikte mot det høyeste punktet tar vi oss inn igjen på stien og på det siste stykket mot toppen treffer vi også andre turgåere.
Værmeldingen har imidlertid sviktet oss og oppklarningen vi venter på kommer ikke.Vi står på toppen uten å se annet enn tåke og de nærmeste steinene.
Til tross for en småkald januardag med snø og tåke, er det en del folk på vei opp og ned på toppen. Tilbake holder vi høyden og kan snart nyte en nystekt kanelbolle på Elgsethytta. Derfra er det vei og nedoverbakke tilbake til parkeringsplassen. Vi måler 6-7 kilometer hver vei og turen er ikke egnet hverken for barnevogner eller småbarn. Lettest er det å gå mot Elgsethytta og følge hovedstien som er merket litt før hytta. Men å lage en runde gjør helt klart turen mer interessant. Og med sol og klarvær er det utsikt til fjord og fjell.