Verdensarv uten særlig sjarm
Turen i Aurland blir litt spesiell på mange måter. Alle bildene jeg tok – av vikinglandsby og fergekai – forsvinner i et dårlig organisert mobilbytte noen få dager etterpå. Men instagram tilbyr spektakulære motiver – som jeg ikke kjenner igjen fra min rusletur i Gudvangen.
Og etter noen måneder dukker mine egne foto opp igjen, uten at det egentlig gjør så stor forskjell.
Jeg hadde gledet meg til å se igjen Gudvangen, med et barndomsminne fra den lange fergeturen som vi da tok. Gudvangen står på Unescos verdensarvliste sammen med resten av Nærøyfjorden, og det gir også visse forventninger.
Etter en rusletur i Vikøyri noen dager tidligere, forventet jeg nok noe av den samme sjarmen i Gudvangen. Navnet har liksom samme stil. Men her finner jeg ingen kultursti eller merking av gamle bygninger. Det er riktignok en liten, koselig landsby og kanskje er jeg litt utenfor høysesongen, men jeg finner ikke noe sted som frister for en kaffekopp en gang.
Fergekaia er dominerende og parkeringsplass for fergekøene som inneholder alle turistbussene. Selvfølgelig er det noen suvenirbutikker mens man venter der. Jeg skal ikke med ferge denne gangen og tar brua over elva i stedet.
Der bygger man en vikinglandsby eller vikinggård – som viser seg å skulle hete Njardarheimr eller Vikingvalley. En ”attraksjon» og fornøyelsespark eller hva det skal bli. Som om turister heller vil ha det enn det virkelige livet. Kanskje det blir bra, men denne dagen føles tunnelene mot Flåm (Gudvangatunnelen 11,4 km) og Lærdal (Lærdalstunnelen, 24,5km) som større attraksjoner enn den lille landsbyen i nasjonalparken.
Så jeg fortsetter ganske enkelt raskt videre og til og med teknologien gjør sitt ytterste for at jeg skal glemme at jeg har vært her!